Denne modellen som beskrives hvordan vi driver barnefotballen 8-12 år er gjennomført av flere generasjoner med gode resultater både mht. til at ungene trives og at de fleste får et tilbud tilpasset deres interesse.
Bakgrunn
Gjennom årenes løp har vi erfart at barna vil svært forskjellige ting med fotballen. Noen synes det er morsommere å skate og spille gitar, men vil gjerne spille fotball med vennene sine av og til. Andre sover i Liverpool sengetøy, trikser i hvert friminutt og ser fotballtriks på YouTube døgnet rundt. Dette er to ytterpunkter og mellom disse finner vi en mengde andre nyanser og mye kan forandre seg over tid. Alle disse ungene skal vi lage gode tilbud til. Hvert år. Da må det være på deres premisser. Da må vi organisere oss deretter, med de ressursene vi har.
To tilbud. Barna velger selv.
Vi tilby barna to tilbud. Tilbudene er forskjellige, men inneholder ikke noen gradering av omsorg eller viktighet. Snarere er de to tilbudene en erkjennelse av ungenes forskjellige behov og motiver. Tilbudene er basert på den erfaringen vi har gjort oss over mange år, og hva de fleste av barna vil. Det må ses på som et rammeverk. Det handler i hovedsak om antall ganger man vil trene. Det er de frivillige trenerne og foreldre som skal fylle tilbudet med innhold. Innhold som svarer til barnas forventninger. For det barna som skal velge. Ikke vi.
Forpliktende. For lagets skyld.
Noen ting fungerer bedre på Sats enn i et fotballag. Hvis alle kan komme og gå akkurat når det passer seg, så gir det dårlige betingelser for læring/utvikling. Samtidig låser det av verdifull treningstid og gjør det vanskeligere for trenerne våre å planlegge. En viktig del av læringen fra det å være med i et lag er de felles forpliktelsene. En for alle og alle for en. Dette arbeidet har vi forsømt de siste årene. Vi ser at både barn og foreldre i de siste generasjonene har vært lite forberedt på overgangen til ungdomsfotballen hvor kravene til trening, progresjon og samhandling er større. Det skal faktisk kreve litt innsats og forpliktelse å være del av noe.
Innføring og erfaringer
Sesongen 2017 ble brukt til å øve oss på den nye modellen. Vi økte aktiviteten og drev utstrakt rekruttering og skolering av frivillige trenere. Tilnærmingen var tilpasset alderstrinnene og deres utgangspunkt for å tre inn i den nye modellen. Noen generasjoner måtte bli vant med å trene mer, noen må skaffe tilveie flere trenere og lagledere, mens andre generasjoner var godt rigget allerede. I 2018 har modellen vært gjennomført på alle generasjoner. Innføringen har vært en suksess på flere områder. Det har aldri vært så stor aktivitet blant barn i Skeid og vi har flere trenerressurser enn vi noen gang har hatt. Så ligger det selvfølgelig utfordringer i modellen også. Men de utfordringene måtte vi nok forsøke å løse uavhengig av modell. For noen av de yngste generasjonene, spesielt de som ikke har hatt progresjon i antall treninger gjennom VTF så har det vært få som velger plusstilbudet. Det er egentlig forventet, men det har vært løst ved at de som vil trene mye får lov til å trene med generasjonen over. Det er et viktig prinsipp for oss at man skal få trene så mye man selv ønsker.
PS! Jentegruppene våre har foreløpig for små kull til at modellen kan innføres der fullt og helt. Det innføres derfor en egen variant av modellen for jentene hvor de samme prinsippene ivaretas.